Kjære Ambassadør, kjære venner,

Jeg vil gjerne takke for oppdraget med å holde årets 17 mai tale i berlin: det er hyggelig og ærefullt. Jeg har nettopp tiltrådt en stilling ved HU, som norsk gjesteprofessor, og slutter meg dermed til den lange historiske rekken av nordmenn som har slikt å gjøre og slikt å føre i denne flotte byen.

Professor er dermed en relativt ny tittel og har ikke helt blitt en del av min personlig identitet ennå – men jeg har en annen del-identitet som på denne dagen føles som like viktig og relevant: jeg er det som kalles en korps-mamma: det har jeg vært i 5 år. To av mine barn spiller i et skolekorps hjemme i Asker, og forrige 17 mai stod jeg derfor på en gjørmete gårdsvei, ute på et jorde kl 7 om morgenen og forsøkte å varme opp små hender, det snødde! Barnas fingre rundt kalde messingintrumenter var iskalde, og vi stod og ventet på klarsginal for det årlige toget som askerskolene går rundt skaugum for å hilse kronsprins famien

Kongefamilien står naturlig nok i sentrum denne dagen,, som et samlende symbol for nasjonen, men disse små, musikantene helt ned i 8 årsaldre, som profesjonelt stiller opp, øver, marsjerer, holder rekka og spiller tappert med valne fingre uten å klage, er for meg et like viktig bilde på nasjonaldagen. De gir denne dagen en musikalsk kulisse - dette er lyden av Norge- og den fyller alle kroker av landet.

Korpsbevegelsen representerer også noe utover seg selv. Det norske sivile samfunn: dugnasånden, arbeidet med barn og ungdom, opplæring i frivillig arbeid for felleskapet. De eldste får etter hvert forbilde funksjon og ansvarsfølelse for de yngste. Dette fungerer! En tysk professorkollega fikk høre at jeg skulle hjem en helg -korpsets halvårlige loppemarked fant sted samme helg, og der var jeg i utgangspunktet oppsatt som hvoedansvarlig for å selge gamle leker: vanligvis noe som innbringer 6-7000 kroner etter 10-15 intensive arbeidstimer.

Hun var vantro: du er jo professor? Men som korpsmamma og pappa er man foreldre, frivillige, nabolagsaktivister, lokalsamfunnspatrioter- ingen spør arbeidskameraten bak vaffelhjernet etter tittel og grad, det spiller ingen rolle, dette er en fantastisk side ved det norske samfunn som jeg på en 17 mai gjerne vil benytte anledningen til å minne om at vi kan være stolte av og glad for.

VI befinner oss i Tyskland, og også her er sterke tradisjoner for frivillighet, ehrenamtliche Tätigkeit, innsats, borgerånd og ansvar for lokalsamfunn og demokrati på alle nivåer: Det tyske demokratiet, slik det er bygget og befestet og omhegnet i 60 år er et av Eurpas historiske praktstykker som funkler den dag i dag: den tyske politiske kultur har elementer av informert debatt, alvorlig etisk refleksjon, ansvarlighet og høy bevissthet om demokratiske og universelle verdier.

Tyskland har en stor og mangfoldig offentlighet, en differensiert presse, media, som holder en høy kvalitet, som inviterer til borgerdeltakesle og offentlig samtale

Den tyske demokratiske kulturen har dermed noen kvaliteter som jeg tror vi nordmenn kan lære av: vi er vant til å se vårt demokrati i et 200 års perspektiv , noe vi kjempet for og vant en gang for alle og siden utbedret og utvidet, vi har sett vårt demokrati som med unntak av de fem krigsårene, som et noe nær naturgitt fenomen – vi har liksom alltid hatt det! Vi er kanksje ikke like oppmerksomme som mange tyskere, og eurpeere ellers på at demokratiet historisk sett har vært utsatt, sårbart, angrepet – utsatt for tilbakeslag – demokrati er ikke nødvendigvis en naturgitt måte for mennesker å leve sammen på – det er ikke selvsagt og uforanderlig og gitt, men er avhengig av stadig aktiv tilslutning og oppslutning, deltagelse, og opplæring av nye medlememr i dets normer og virkemåte. Jeg har selv vært vitne til at nye landsmenn har lært mye om det norske demokratiet nettopp gjennom loppekjøring og deltakelse i skolens 17.mai.komiteer.

Nordmenn lever i en svært gunstig tid sett i et historisk perspektiv: målt etter kriterer for velstand, politisk stabilitet, likestilling, jevn fordeling, levealder, valgmuligheter for yrke og livsutfoldelse.

Likevel preges nordmenn mer enn noen andre eruopeere av politikerforakt og elendighetsbeskrivelser av den nroske samfunnsmodellen: Politikktretthet og politikerforakt er paradoksalt nok faktisk mer et utslag av at det går bra, mye vil har mer-mentalitet. Og det som virkelig fremstår som vår tids store problemer, som ikke er begrenset til vår nasjon,, eller nasjonalstaten i det hele tatt: fattigdomskrise og klimakrise: dette er problemer som norske misnøyepolitikere arrogant ignorerer.Her har vi som engasjerte borgere en stor utfordring.

Tyskland har en kunnskapskultur som mange nordmenn kan la seg infomere av, inspirere av, strekke seg etter: dette er Humboldts hjemland, og hjemby, vi feirer berlin humboldt universitets 200 årsdag neste år – og Oslos neste år derigjen. Nå var ikke det universitetet som ble grunnlagt i kristiania 1811 noen kopi av det berlinske, berlin og humboldt er faktisk ikke nevnt i noen samtidige kilder – Norge hadde egne praktiske behov å fylle: Staten trengte menn med relevant utdannelse, jurister, prester, leger, økonomier, Den store filosofiske , klassiske dannelsesarven fikk nok karrigere vilkår i Norge, enn her i filosofenes hjemland.

Men Humboldt holdt frem et enheltsideal for vitenskapen, , vitenskapen skulle tjene nasjonen og menneskeheten, øke menneskelig erkjnnelse og kunnskap om verden og i beste fall ogås være til nytte for samfunnsutviklingen.

Geologi, matematikk, kjemi, geofysikk, meterologi, marin biologi, ble viktige fag som univ i Kristiania profilerte seg på: fag som aktivt satte seg fore å utforske og utnytte landets nærområder og etter hvert de mer fjerne polarområder, og økonomi, jus og statistikk var fag som satte seg fore å forstå samfunnets mekanismer bedre og etterstrebe et mer effektivt og rasjonelt styresett til felles beste. Disse var like viktige nasjonsbyggende fag som de fagene vi ellers er vant til å trekke frem når vi tenker på nasjonsbygging: historie, språk og folkeminnegransking.

I mange av disse fagene var Tyskland ledende, og de aller fleste norske vitenskapsmenn hadde lange opphold i Tyskland, etter 1911 særlig her i berlin, ved keiser willhelms institutter for vitenskap. Noen gikk faktisk andre veien også: og dro til Tyskalnd, ikke som studenter og forskere som skulle motta opplæring: men de dro hit som lærere. Sofus Lie og Vilhelm Bjerknes i Leipzig, og Victor M Goldschmidt, i Gøttingen, huskes ennå, og vi har jo når vi går lenger tilbake i tiden: Henrik Steffens selv, En norskfødt naturfilosof som ble professor i breslau og berlin, og som ved sine skrifter og lærevirksomhet faktisk øvde en viss innflytelse på hvordan universitet i Berlin utviklet seg i de førte årene. Det er nettopp denne mannen som har gitt navnet til den stillingen jeg nå har. Det gir litt perspektiver til den felles tysk norsk tradisjonen av utveksling og felles verdier på områder som har med læring, dannelse, vitenskap og ikke minst kunst å gjøre.

Men nasjonaldagfeiring: det kan vi kanskje bedre enn mange andre:

17. mai skal være et fyrverkeri – selv om det regner. Den skal lyse og sprake og gnistre og stråle. Med tidlig salutt og korpsmusikk og russebil-sirener i lufta. Med flagg og faner og stivpyntede barnetog. Med bekransninger og sangkor og talere som ikke rødmer av å trekke frem store og velbrukte ord. En dag full av pølser og is, av fest og farger og feiring - til stemmene blir slitne og ru og hælene får gnagsår.

Gratulerer med dagen!